Idèen til denne posten ble unnfanget da jeg leste Arve Kvambes innlegg “Hva er alternativet til DLD?“. Her lister han opp en del praktiske punkter motstandere av datalagringsdirektivet (DLD) burde tenke på. Jeg kom ikke lenger enn til første punkt. Da gikk det en gang for alle opp for meg at min motstand mot DLD er prinsipiell. Punktet lyder:

Er vi enige om at datatrafikk må lagres?

Dette fremstår som et retorisk spørsmål. Svaret er at ja, datatrafikk lagres i dag av operatører av faktureringshensyn. I og med at de lagres i dag, må de vel lagres.

Forskjellen på dagens lagring og DLD-type lagring er i stor grad intensjonen. Selskapene lagrer informasjon for å kunne sende ut korrekte fakturaer og å svare på forespørsler om kostnader. Informasjonen lagres ikke av myndighetene. Med DLD lagres data fortsatt hos selskapene, men myndighetene har i praksis direkte tilgang til disse. Selv uten skjellig grunn til mistanke.

Dette er en viktig prinsipiell forskjell.

Med DLD snakker vi om å lagre digital traffikk for alle borgerne i landet uavhengig om man er mistenkt for noe som helst. Direktivet har stor støtte i Arbeiderpartiet og ganske stor støtte i Høyre og Fremskrittspartiet. Blant folket er det også relativt stor støtte til dette.

For meg er dette trist og merksnodig på en gang. Hvordan kan vi, i en liberal rettsstat, være tilhengere av en slik overvåkning? Jeg har prøvd å finne ut av det, og det eneste svaret jeg kommer frem til er at folk har helt forskjellig oppfatning av hvordan virkeligheten er når det kommer til digital kommunikasjon.

Noen mennesker beveger seg svært lite i den digitale verden. De hvis internettbruk begrenser seg til VG Nett og Facebook vil nok ikke føle at en overvåkning av dette er noe å ta på vei for. De har liten erfaring med kommunikasjon på nettet, og vil naturlig nok anta at deres bruk er normen. De andre, som bruker en stor del av livet sitt oppkoblet, er et mysterium for dem. Hva kan de drive med der? Er det noe uhumsk? Å være imot DLD er jo banalt, spesielt når vi kan redde liv!

Vi som har hatt et “alter ego” på nett ser på kommunikasjon over optiske kabler som like personlig og privat som kommunikasjon i det “virkelige livet”. Mange finner glede i å pleie sitt sosiale liv på nett. Man kan møte mennesker med likesinnede meninger og tanker, noe man kanskje savner i sin normale omgangskrets. Man tør kanskje slippe seg mer løs i anonymiteten på nettet, å være seg selv på en måte som er vanskelig i hverdagen.

For meg har dette vært noen av grunnene til at jeg har vært aktiv på nett siden midten av 90-tallet. Jeg har hatt flere blogger, og deltatt på flere internasjonale fora. Jeg har diskutert politikk, religion, filosofi, kultur og mye mer med tusenvis av fremmede over hele verden, og dette livet er en like stor del av mitt privatliv som livet utenfor nettet.

Når en massinv overvåkning av digital kommunikasjon skjer blir det for oss netthoder like krenkende som en massiv overvåkning av det private liv.

Alle er enige om at grov kriminalitet er noe vi må bekjempe hardt. Men til hvilken pris? Det er kanskje mulig at DLD vil føre til at noen uomtenksomme kriminelle blir tatt og det er vel og bra. Politiet ønsker alltid metoder for å gjøre etterforskningen enklere, men vi, som en liberal rettsstat, veier alltid personvern og rett til privatliv opp mot dette. Et nasjonalt register over DNA og fingeravtrykk av samtlige borgere vil helt klart gjøre mang en etterforskning mye enklere, men det er ikke noe vi vil ha. Det er noe vi rynker på nesen over, det kolliderer med vår oppfatning om hva det vil si å leve i en rettsstat og konseptet “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. For oss som er mot DLD er det akkurat denne ryggmargsrefleksen som slår inn.

Et gjengående argument for DLD er “jeg har ingenting å skjule, bare overvåk i vei”. Jeg tror folk som bruker dette argumentet ikke helt vet hva det innebærer. Dette argumentet kan brukes hele veien til kameraet er montert på soverommet. Ett sted på veien ønsker man privatliv, alle som en. Selv om man ikke “har noe å skjule”. For oss som er mot DLD er dette stedet her.

Det er nemlig her slaget om personvernet står. Det neste slaget vil stå om utvidelse av DLD. Neste skritt blir lagring av innhold, utvidede tilganger eller økt lagringstid.

DLD er en del av et samfunn hvor stadig mer data om oss og våre bevegelser blir lagret. I stor grad handler dette om å gjøre livene våre litt enklere, men jeg tror det er uklokt å glemme at prisen vi betaler er stadig mer overvåkning. Vi aksepterer det i stor grad uten å tenke over det. Det er jo så praktisk med automatiske bomstasjoner og Flexus-kort på T-banen. Det er kjekt med to-veis kommunikasjon med TVen. En GPS i bilen som kontinuerlig varsler lokasjoner i tilfelle ulykker kan redde mange liv. Mer og mer informasjon om oss lagres.

Jeg tror det er en god idè å ha en prinsipiell debatt om dette. Hvor mye av rettsstaten vil vi avskaffe for opplevelsen av trygghet?