Det ble en relativ grei vake i går. Satt hjemme, tok et par pils, fulgte TV-sendingene og flere nettsider. Kos, rett og slett. Jeg var temmelig likegyldig til dette valget.

Det rødgrønne Soria-Moria-prosjektet som førte til “den mest radikale regjeringen i Europa” og skulle revolusjonere samfunnet etter valget i 2005 gjorde meg den gang litt.. bekymret. Men det viste seg dog at rødgrønt til forveksling er likt en ren AP-regjering, og det er ikke akkurat uvant kost her på berget.

Helt siden forrige stortingsvalg og frem til en måned før årets så det ut til at de borgerlige partiene ville ta flertallet på tinget. For borgerlige må det være ganske irriterende å miste overtaket på målstreken. Valget endte 86-83 mandater i rødgrønt favør, en noe svekket majoritet fra 2005 hvor delingen var 87-82. Hva gikk galt?

Venstre er nøkkelen til den rødgrønne seieren. De gjorde et skrekkelig dårlig valg og havnet under sperregrensen, med 3,9%. Hadde de endt opp på 4% hadde det vært borgerlig flertall. Slik fungerer det i Norge, her er ingen nåde. På grunn av 0,1% fikk Venstre kun 2 mandater. Og Sponheim er ute av tinget, til Carl I. Hagens store skadefryd.

Sponheim forever

Seieren for de rødgrønne har en bakside dog. Selv om blokkene (rødgrønt-borgerlig) på Stortinget stort sett er ubeveget i forhold til hverandre, har det skjedd store omveltninger innad i blokkene. Svært mange har rømt fra SV til Arbeiderpartiet hos de rødgrønne, og fra Venstre og KrF til Høyre og FrP hos de borgerlige. SV er redusert til et miniparti, Rødt kom ikke på tinget. Sentrum er sterkt redusert med et Venstre i kne og et stadig fallende KrF. Det blir mer og mer tydelig at blokkene i fremtiden vil bestå av Arbeiderpartiet mot Høyre/FrP. Det er ingen rom for “en tredje vei“. Jeg synes vi ser konturene av en de-facto topartistat her. Jeg er usikker på om det er en bra ting.

En annen ting verd å merke seg er at partiene som er sterk på miljøvern har blitt stort sett utradert fra tinget. Totalt 13 mandater (SV + V) er klart og utvetydig motstander av oljeboring i Lofoten. Miljø ble ingen stor sak i denne valgkampen. Egentlig var det ingen store saker som preget valgkampen annet enn at det var borgerlig kaos.

Norge har til tross for rødgrønt flertall tatt et stort skritt til Høyre. Jeg tror det blir vanskelig for regjeringen, spesielt SV og venstresiden i AP, å få gjennomslag for “radikal” politikk denne perioden. Den nye rødgrønne regjeringen vil være mer moderat enn den forrige.

Selv stemte jeg Venstre i år som i 2005. Jeg er lei meg på partiets og Sponheims vegne. Han er en bra mann, og en hovedårsak til at jeg stemmer det partiet. Jeg venter og ser, men akkurat nå ser det ut som om Venstre blir liggende nede i overskuelig fremtid. Norge trenger et liberalt parti, og Venstre har potensiale til å fylle dette rommet nok en gang. Men jeg kan vanskelig se at partiet skal reise seg uten Sponheim ved roret. Han vil bli savnet.

Så, ettersom det liberale sentrum er utradert gjelder det å finne nye konstellasjoner å støtte. Det blir enten en rødgrønn eller en blåblå blokk, og det valget er jammen ikke lett for venstrefolk. Det naturlige valget blir Høyre, men et Høyre som samarbeider som lillebror med FrP lover dårlig for liberalere. Sosialliberalt er FrP overhodet ikke, økonomisk liberalt kan diskuteres. Å bruke mer penger samtidig som skattene settes ned er oppskriften på Hollandsk Syke, ikke akkurat en liberal ønskedrøm. Arbeiderpartiet kan ha mye bra for seg, men når de regjerer med sosialister er de inkompatibel med liberalere.

For meg blir det fire spennende år. Jeg tror vi vil se en til dels blåere regjering enn vi har hatt, og polariseringen av partiene tiltar ytterligere. Jeg regner med at vi ved neste valg vil ha klarere alternativer, og jeg vil tvile og kompromisse meg frem til et valg. Hva det blir er det alt for tidlig å si noe om nå, men veien dit blir særdeles interessant.

Anbefaler for øvrig Bjørn Stærks oppsummering av valget, nyansert og tankevekkende. Se også relaterte linker oppe til høyre for andre oppsummeringer av valget.