Menn som hater kvinner er selvsagt filmatiseringen av boken av Stieg Larson med samme navn. Det er en svensk film regissert av Niels Arden Oplev, har Noomi Rapace i rollen som Lisbeth Salander og Michael Nyqvist spiller Mikael Blomkvist.

I et nøtteskall: Filmen starter med at den kontroversielle og maktkritiske (venstrevridde?) journalisen Mikael Blomkvist har blitt saksøkt av industrimagnaten og våpenprodusenten Hans-Erik Wennerström for ærekrenkelse, noe han også dømmes for. Vi får vage hint om at Blomkvist nok er utsatt for et komplott her, men historien gir ikke noen videre utdypning om dette.

Mens Blomkvist venter på å sone sin straff blir han kontaktet av Henrik Vanger, en tidligere direktør for det mektige Vanger-konsernet. Vanger vil ha Blomkvists hjelp til å finne ut hva som skjedde med hans niese, Harriet Vanger, som forsvant for 40 år siden. Blomkvist starter på denne saken med hjelp av den unge EMO Lisbeth Salander, en svært dyktig etterforsker som bærer på noen uhumske hemmeligheter. Jo mer de graver i saken, jo mer grums finner de i Vanger-slekten. Grusomme hemmeligheter avdekkes.

Er den noe bra da? Som alle filmer som er basert på populære bøker sliter den litt med overgangen til et mye kortere filmscript. Det er veldig åpenbart at for å blidgjøre fansen må man være svært forsiktig med å kutte for mye, men samtidig må man være var for at man prøver å rekke over for mye. Filmen må kunne stå på egne ben. I Menn som Hater Kvinner har man nok prøvd å nå over litt for mye. Eksempelvis vies rettssaken mot Blomkvist såpass lite plass i filmen at den virker mest som støy. Mer tid kunne med fordel vært gjort for å gjøre oss mer kjent med personene, ikke minst Mikael Blomkvist som blir svært karakterløs. Også forholdet mellom ham og Lisbeth Salander virker litt påtatt.

Lisbeth Salander er den udiskutable helten i filmen. Vi blir godt kjent med hennes triste bakgrunn, noe som er viktig for å forstå hennes “hensynsløshet” mot skurkene i filmen. Dog må jeg si at deler av hennes bakgrunn er vanskelig å knytte opp mot filmen sentrale plot. For eksempel hennes mildt sagt vanskelige forhold til sin verge (hun har vært innlagt på en psykiatrisk institusjon) og hennes møte med sin mor. Vi kunne heller fått et litt bedre innblikk i hvordan hun har blitt en slik fantastisk etterforsker, mener nå jeg.

Det blir generelt svært mange handlinger å henge med i, og bortsett fra hovedplottet belyses disse for lite. Vi får vite at Mikael Blomkvist er en svært ideologisk journalist, “det siste håpet” til journaliststanden, men ingen av hans handlinger underbygger dette. Når filmen går mot slutten hadde vi helt glemt rettssaken mot Wennerström, og denne blir plutselig løst av Salander (hvordan?). Vi vet ingenting om Salander annet enn at hun har blitt behandlet svært dårlig som barn og som voksen (av sin verge). En svært kort scene utspiller seg i Australia, og den kunne med hell vært enten kuttet eller ekspandert. Generelt liker jeg det dårlig når man må bruke svært lang tid på å nøste opp handlinger etter filmens klimaks.

En annen ting jeg ikke er helt fortrolig med er hvordan antagonistene fremstilles. Jeg mener, nazivoldtektsmordere. Kan det bli ondere? Jeg synes nok at ondskap er skrekkeligere når det utføres av tilsynelatende gode mennesker.

Men filmen er svært stemningsfull og håndtverket er solid. Den er aldri kjedelig, og man blir hektet fra første stund. Den bør helt klart sees.